0
  • 13.02.2016 // kl.03:47 // Mammaliv

  • Jeg har flyttet, og de som ønsker kan følge oss videre på Http://Nouw.com/mayleen !





    2
  • 21.08.2015 // kl.21:49 // Hverdag

  • Det er sommer i Vadsø, endelig!
    Den siste uken med sol og varme har virkelig gitt kroppen etterlengtet påfyll med D-vitaminer. Jeg har forøvrig ingen forventninger til at sommeren skal vare noe lengre enn til i dag, for vi nærmer oss høst med stormskritt. Og akkurat nå gjør det ingenting å få litt høst, vi har fått litt sommer i år også, jeg er mer enn fornøyd med det. 



    Dagen i dag har vært veldig koselig, vi har stort sett vært ute hele dagen,herjet,  kost oss og slappet masse av. Vi hadde en litt lang natt i natt, da lille sin eksem blusser opp når det er varmt, så det ble mange oppvåkninger. Stakkars, han blir så frustrert når det klør sånn! Og jeg har ingen andre valg enn å kle på han for at han ikke skal klore seg til blods, noe som gjør at han blir varm, som igjen gjør at det klør mer.. Så i natt sov vi med viften på, til min store frustrasjon! Jeg klarer nemlig ikke sove med bråk rundt meg..
    Jeg brukte ørepropper hver natt i nesten 1 år etter at lille ble født, for han lagde så mye lyder når han sov at jeg ikke klarte å slappe av. Når jeg tenker tilbake så brukte jeg faktisk ørepropper store deler av graviditeten også, lett søvn og snorkende gubbe er dårlig kombinasjon!

    Jeg holder på med vintergarderoben til Dennis for tiden, i går fikk han årets vinterdress av bestemoren sin, jeg har funnet flotte vinter sko, ett par til lek og ett par til kortere opphold ute, så skal jeg lete etter en fin jakke itillegg. Jeg har planer om å strikke mange myke votter, luer og varme skjerf. Jeg er allerede godt i gang med det første paret med votter! Viktig med flere par, slik at man alltid har et tørt par. Jeg har også lovet en venninne å strikke et par til hennes lille frøken som hun skal bruke i barnehagen, som jeg håper de blir fornøyd med!


    Fineste tottene koser seg i varmen!


    Akkurat nå 

    Har dere hatt sol og sommer i dag?

    6
  • 19.08.2015 // kl.23:34 // Mammaliv

  • - sammen med en ettåring!

    Jeg har akkurat satt meg ned i sofaen, etter å ha brukt hele kvelden på å skrubbe ned kjøkkenet skikkelig nøye. Denne nye leiligheten er så vanvittig skitten at det er direkte ekkelt.. Jeg har vasket gulvet x antall ganger siden vi flyttet inn, og i dag er første gangen jeg har kunne hatt på meg hvite sokker uten at de har blitt svart etter bare et par timer. *usj*
    Egentlig er jeg nok over gjennomsnittet glad i å ha det rent (noe som ikke alltid passer helt sammen med klissete barnefingre!) så jeg ser ofte skitt som ikke andre ser. Men denne leiligheten tar kaken altså, her er det synlig skittent fra gulv til tak. 
    I morgen håper jeg å få tid til å gå løs på badet! Der altså... Føler ikke det blir rent med lett vask, så skal finne fram damprenseren og jeg håper at det gjør susen. 



    Åh, denne tiden altså, jeg skulle ønske at denne tiden hadde vart evig. Jeg ønsker meg en pause knapp og det er jeg nok ikke alene om.
    Den siste tiden har jeg hatt så mange baller i luften at jeg har glemt å ta vare på de små øyeblikkene. Jeg som egentlig ofte tar meg selv i å tenke "Åh, dette skal jeg huske for alltid!", har ikke tenkt slik i det siste. I stedet har jeg blitt lett irritert og hatt et stort behov for å bare være alene. Jeg har vært så sliten av alt, at jeg har ikke orket noe annet enn å overleve. 
    Men nå er John André i Oslo igjen på skole, mens jeg er hjemme alene med Dennis. Jeg har ingenting på tapeten og det er så deilig å ha kvalitets tid med skatten min igjen! Ikke være travel med noe som helst, bare nyte dagene sammen. 
    I dag har vi prøvd oss på Toro sin glutenfrie og ferdige kakemiks, vi har prøvd oss på å lage boller. Det ble heller veldig mislykket, bollene ble små, tunge og veldig seig. Jeg sliter veldig med å få til glutenfri bakst altså! Men neste gang skal jeg ikke bruke ferdigmiks.
    Det var likevel koselig å bake sammen, for første gang faktisk. Men du verden så rotete det ble!



    Sånn er det når han skal gjøre alt selv! *hihi*

    Men nå må jeg nesten sove, sjefen i huset har fått ny trend med å starte dagen kl 6 på morgenen! Altfor tidlig spør du meg...
    God natt

    2
  • 14.08.2015 // kl.03:27 // Hverdag

  • Hvor blir tiden av?!

    Jeg har i det siste hatt veldig mye å gjøre! Faktisk så mye at jeg noen dager har endt opp med å ikke gjøre noe som helst.
    Jeg har siden siste innlegg blitt blond, vært med å arrangere utdrikningslag, hjulpet til med div ting til bryllup og vært brudepike i samme bryllupet. Tenk at min flotte svigersøster er gift! 
    Alt gikk så fort fra frieri til bryllup, også gjorde de det så bra enda! Lokalet før og etter pynting var som to forskjellige lokaler.
    Må innrømme at jeg ble litt giftesyk selv under hele prosessen *hihi* Helt til jeg forsto hvor dyrt det faktisk er å gifte seg.. Helt sykt!

    Jeg har også fått meg en aldri så liten jobb, som jeg tror jeg blir å trives veldig godt i.
    Jeg skal bare jobbe noen netter i mnd., men i og med at Dennis ikke skal begynne i barnehage i høst så kan jeg jo ikke skaffe meg en fulltidsjobb helt ennå. Derimot skal jeg heller begynne å studere igjen, så jeg har en liten følelse på at dette blir en travel høst.
    Vi har også rukket å flytte til en mye større leilighet. Vi leverte nøkkelen til den gamle i går, noe som egentlig var litt vemodig, for de vi leide hos er noen helt fantastiske mennesker! Men Dennis vokser og leiligheten ble til slutt altfor liten for oss.
    Jeg tror vi blir å trives i den nye leiligheten også, når jeg en dag får tid til å pakke skikkelig ut av de siste eskene... Ikke minst skaffet oss et par gode lenestoler og muligens en større sofa! Stuen vi har nå er nesten tredobbelt så stor som den forrige, så veldig deilig med større plass!
    Det syntes Dennis også, som daglig drar ut alle lekene sine over hele gulvet
    Ellers håper jeg at dere har vært mer heldig med sommeren enn det vi har! Kan telle alle finværsdager på én hånd, og kan bare huske en dag der det har vært varmt nok til å gå i shorts. Vi har ikke badet i år (ikke i fjord heller da..), sett bort ifra at Dennis tok seg lov til å bade med klærne på her om dagen.. *brr..*
    Nå er jeg klar for mørke kvelder, levende lys, ullpledd og strikking. Jeg ser virkelig frem til høsten, min absolutte favoritt årstid! Høsten skuffer liksom aldri, det skal regne, være litt surt og kaldt. Man har ingen forventinger til den, det er vel det jeg liker så godt med den.

    Nå ble det mye snikksnakk, er vel litt skravlesyk om dagen. Uansett, her er noen bilder fra min instagram!

    mayleens

    4PZNwLxyfk4PW2RWxybY
    4RaiRzxybA4fMIg6Ryd0
    Bilde nr 1: Bride to be og meg på sommerbåten til NRK. Bilde nr 2: Bobler i glasset på utdrikningslag er must. Bilde nr 3: Deilig dessert etter middagen på utdrikningslag. Bilde nr 4: Bryllupslokalet på den store dagen!

    5RnD-PRyZH42VLPfxyX0
    52W7JFRyR157ntcCxyZ7
    Bilde nr 1: Dennis tegner, over alt! Bilde nr 2: Tullete selfies med lillesøster er tradisjon når vi møtes. Tror ikke det finnes normale bilder av oss sammen.. Bilde nr 3: En aldri så liten snurr! Bilde nr 4: Min fineste Vilja, som skal flytte til et herlig par om ikke så lenge, siden Dennis er allergisk.

    God natt


    1
  • 17.05.2015 // kl.23:54 // Mammaliv

  • Gratulerer med dagen alle sammen!
    Jeg håper at dere alle har hatt en fin feiring av nasjonaldagen vår. 

    Her har dagen vært koselig, men lang! 
    Kjørte i hele natt og når jeg kom hjem så hadde jeg ennå søljer som måtte pusses.. Også fant jeg ut at vognen vår var så skitten at jeg kunne bare ikke legge meg før den også var pusset ren.
    Halv 6 i dag tidlig våknet jeg av russens bråketog, nesten tre timer søvn er jo bedre enn ingenting da. 
    Likevel sto jeg opp så lett som ingenting og dagen har virkelig gått på skinner, uten stress eller noe. Veldig deilig! I fjord var det mye stress, da vi hadde middagen hjemme hos oss med en to måneders gammel kolikk baby på armen.. Så årets 17. mai feiring har virkelig vært vellykket!
    Dennis har kost seg masse i dag,han har blåst i fløyta si i toget og viftet med flagg. Han sovnet halvveis i toget, og siden jeg var veldig kald (for ikke å glemme de fine gnagsårene jeg har skaffet meg..) så fullførte vi ikke. Vi dro heller til min mamma for å varme oss. 
    Da byttet jeg ut de stive bunads skoene jeg aldri fikk tid til å gå inn, med et par lekre crogs. Helt greit til og fra bilen! *hehe*
    Men neste år, da skal jeg huske å gå inn skoene lenge før den store dagen altså!

    Jeg sovnet med Dennis i dag under leggingen, ubeskrivelig deilig! Når jeg sto opp laget John André mat til meg, så så vi en episode av breaking bad. 
    Nå er jeg klar for sengen igjen. Jeg og de såre beina mine krype inntil en varm, liten og sliten kropp, som ligger å brer seg over hele sengen vår. 
    I dag er jeg ekstra takknemlig for den fine gutten vi har. For at jeg er så heldig.








    0
  • 13.05.2015 // kl.16:57 // Hverdag

  • Onsdag? Jeg som var overbevist om at det har vært mandag i hele går.. Så har hoppet over en dag. Jaja, grei overraskelse at uken straks er over!
    Har jeg noen gang nevnt at tiden går fort??

    Tenk at det er 17. mai på søndag alt, og jeg er ikke en gang helt sikker på om bunaden er klar til bruk. Jeg gleder meg veldig til å ha på meg bunad, men den er ikke sydd etter meg så jeg syntes at den sitter så dårlig. Så er den litt kort for meg.
    Drømmen er min helt egen nordlandsbunad som er sydd for meg! Selv om det er stas å bruke en bunad som min bestemor har sydd og som egentlig er min tante sin, men jeg føler at det er viktig at den sitter bra.
    Er usikker på hva jeg skal ha på meg om jeg ombestemmer meg..
    Dennis skulle egentlig ha kofte på seg, men min bedre halvdel har somlet litt med å få tak i søljene til den.. Og med bare noen dager på seg så ser det veldig mørkt ut. *mannfolk*
    Heldigvis så er jeg en som sort sett alltid har en plan b, så hans antrekk er jo i boks uansett!
    John André er heldigvis stor nok til å finne antrekk selv.

    Dette blir Dennis sin andre 17. mai, tenk det! Det er helt uvirkelig at vi er ferdig med et helt år med "første gang" omtrent hver dag. Nå er vi mer på "i fjord når du var så liten".. *hehe*
    Jeg gleder meg. I år er han jo våken, får oppleve alt som skjer, han kan glede seg over pen sko og flagg.
    17. mai for byen vår er egentlig en veldig trist dag, i år er det fire år siden jeg var russ og det er fire år siden ulykken. Men jeg må si at 17. mai har blitt en dag jeg ser frem til nå som jeg har et barn som vil glede seg over denne dagen, jeg ser frem til å se uttrykket hans når vi skal gå i tog!



     

    I dag lagde jeg også en smokkesnor som passer til antrekket, men med ivrig hjelper har snoren allerede rukket å få noen skjønnhetsflekker! Det hører vel med. *hehe* Håper jeg får det vekk før den store dagen.
    Nå har den ivrige hjelperen min endelig våknet og er veldig klar for glutenfri lasagne, etterfulgt av en tur ut! 
    Ha en fin kveld alle. 

    5
  • 03.05.2015 // kl.00:38 // Mammaliv

  • Denne lørdagen er over for min del, selv om den ble mye senere enn andre dager. Jeg er rimelig sliten for tiden, orker nesten ingenting.. Derfor var det ekstra koselig å dra til mamma i dag for å spise middag, ingen stress og minimalt med oppvask! I tillegg tok jeg og John André badstue, mens mamma var ute å lekte med Dennis. En vellykket dag med andre ord! Så avsluttet vi kvelden med snacks og serie, etter at en veldig sliten Dennis var lagt.



    Soverommet vårt er mitt favorittsted i leiligheten, jeg er usikker på om det er fordi det alltid er ryddig der inne, eller om det er fordi favorittsporten min er å sove..?
    Uansett, her om dagen endret jeg litt på sovekroken til mini.. Jeg har vært litt misfornøyd med at ingenting har passet sammen, så da var det på tide å gjøre noe med det. 
    Hovedtemaet på ting jeg har gått til innkjøp av til Dennis er egentlig elefanter, men jeg finner veldig lite elefant ting i akkurat den typen elefant jeg vil ha.. Så jeg bestemte meg for å bruke disse bamsene jeg kjøpte når jeg for noen år siden "pusset opp" mitt gamle soverom til å bli barnerom.
    Nå mangler det bare bilder i rammen (er jo så vanskelig å velge ut hvilke jeg vil ha..) og bokstaver slik at hele navnet til mini får pryde veggen! De hang jo tidligere på sengen hans, da var det jo ikke plass til hele navnet, men jeg var så redd han skulle klare å plukke de av å få dem i halsen.. Så da ble det mest praktisk å henge dem opp på veggen. 
    Stolen som står ved sengen, har jeg veldig lyst til å bytte ut med en fin og myk stol. Må bare finne den perfekte først!










    4
  • 29.04.2015 // kl.15:38 // Mammaliv

  • Da jeg var yngre spurte de voksne alltid meg om hva mine fremtidsplaner var. "Hva skal du bli når du blir stor?".
    Dyrelege vettu, det er jo det alle jenter svarer..
    Når jeg begynte å nærme meg videregående lurte alle på hva jeg hadde søkt og hva planen min etter videregående var. Om jeg skulle gå lærling eller gå videre på høyskole eller universitet. 
    For å være helt ærlig hater jeg slike spørsmål. Spør man en 15 åring hva de skal bli når de blir stor, er svaret mest sannsynlig "Nei jeg aner faktisk ikke". De fleste har mange drømmer og ønsker, men er usikker på hvilken vei de skal gå. 

    Sommeren før jeg fant ut av graviditeten hadde jeg søkt meg på sommersole. Jeg kom inn og jeg ble så lettet for det! Gledet meg til å komme igang igjen. Få litt motivasjon til å gå veien videre. Men så viste graviditetstesten to streker til meg, kroppen holdt ikke på mat eller drikke, til slutt handlet alt om å bare overleve én dag av gangen. 
    Jeg måtte avse sommerskolen. Jeg var gravid, noe jeg følte var en dårlig unnskyldning.. Men jeg var en gravid med ekstrem svangerskaps kvalme.
    Resten av graviditeten handlet om å holde hodet over vann. Hver dag handlet om å få i seg noe, omså bare en slurk med vann, en liten smule kjeks.. 
    I mens lurte alle på hva planen min videre var, skulle jeg jobbe fram til fødselen, hvor lenge var jeg sykemeldt, skulle jeg fortsette på skolen når babyen var født, skulle vi flytte hjem igjen? Slike ting orket jeg naturligvis ikke å tenke på. Og jeg druknet i dårlig samvittighet ovenfor sjefen min.
    Sykemeldingen så jeg ingen ende på, jeg følte jeg hadde sviktet sjefen min. Jeg hadde så mye mer å gi av meg selv! 
    Når hunden min, som var det eneste som holdt meg oppe, gikk bort, så jeg ingen løsninger. Jeg ville én ting, jeg ville hjem. Hjem til familien min, hjem til venner, hjem til det som var trygt. Hjem for å ta en pause.



    Uansett. Spørsmålene stopper ikke der altså, de har nærmere sagt flere føtter å gå på! 
    Før Dennis ble født lurte folk på hvor lenge jeg skulle være i permisjon, om John André skulle i permisjon og når skulle Dennis i barnehage. Som gravid er dette vanskelig å se for seg, jeg syntes det var vanskelig å planlegge noe når jeg ikke ante hva jeg gikk til. Så vi bestemte oss for å ta det som det kommer. Men jeg hadde ett ønske, jeg ønsket å være hjemme med han så lenge det var mulig. 1 år føltes så lite.
    Også var han plutselig 1 år før vi visste ordet av det, og jeg hadde rett. 1 år ER lite.
    Nå lurer folk på når han begynner i barnehage, hva jeg skal gjøre framover og hva som er planen til John André. Når jeg svarer at vi ikke ønsker å sende han i barnehage ennå, føles det som om at jeg har gitt folk feil svar. Det er ikke dét folk vil høre virker det som. Jeg skjønner at folk er nysgjerrige, men det er ikke alt man trenger å legge seg opp i. 
    Vi får daglig spørsmål om Dennis har begynt i barnehage eller hvorfor han ikke har begynt ennå, og jeg må helt ærlig si at jeg syntes at det er slitsomt. Jeg er så heldig at jeg fikk ønsket mitt oppfylt, jeg har muligheten til å være hjemme med Dennis. Uansett er vi usikker på hva planen er framover, så vi ønsker ikke at han skal starte i barnehagen også viser det seg at vi vil flytte bort til høsten/vinteren. 
    Jeg føler at jeg må forklare meg, unnskylde meg for at vi har valgt det vi har valgt. Men kanskje er det bare det at enkelte spørsmål er noe alle bare spør om, for å ha noe å snakke om.. Eller?

    Og hva jeg skal når jeg blir stor? Jeg aner ennå ikke. Men jeg har en plan. Jeg bare liker ikke å dele alt, med alle.

    8
  • 16.04.2015 // kl.20:36 // Hverdag

  • I dag har vi vært på farten hele dagen, noe vi stort sett er hver dag egentlig. 
    Vi var i Finnland en snartur sammen med en venninne og hennes lille jente, der handlet vi litt inn til helgen. Vi planlegger en etterlengtet jentekveld, som jeg virkelig håper lar seg gjennomføre! Mye som må planlegges når alle som skal møtes har barn og trenger barnevakt. 
    Når vi kom hjem igjen dro vi for å spise en bedre lunsj hos dem, åh nam sier jeg bare! Er ennå mett.
    Ellers har jeg og Dennis kost oss ute i dag etter middag. Det er virkelig gøy nå som han ikke bare sitter helt i ro å ser på verden, nå løper han rundt å studerer alt. Gjerne må han smake litt også. Så sier han "hei" til alle han møter på, man kan jo ikke noe annet enn å bli sjarmert!
    Akkurat nå skal jeg krype opp i sofaen med litt rester fra middagen å se litt serie mens jeg venter på at min bedre halvdel skal komme hjem fra jobb så vi kan legge oss. 



    Håper at dere har hatt en fin dag!


     


     

    6
  • 10.04.2015 // kl.20:34 // Hverdag

  • Nå er det en hel evighet siden sist! 
    Jeg skulle egentlig flytte bloggen over til en annen plattform, å ville vente med neste innlegg til den nye bloggen var klar. Da håpet jeg på at blogg-gnisten ville komme tilbake for fullt, og jeg har faktisk gledet meg litt.
    Men alle innleggene er ikke flyttet over ennå, så det får bare vente.
    I mellomtiden får jeg fortsette å blogge her.
    Jeg har hatt hodet fullt av innlegg, men nå husker jeg ingen av dem. Tiden har gått så fort og vi har hatt så mye å gjøre, vet ikke helt hvor jeg skal starte!



    28. februar ble den fantastiske gutten vår 1 år gammel! Den dagen var så fylt med følelser at jeg nesten ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Tiden går så fort at det til tider river i hjertet mitt, jeg vil få med meg alt, oppleve alle øyeblikk og ikke minst nyte hvert minutt. Men jeg må snart innse at det er helt urealistisk..
    Nå er det allerede over en mnd siden, å jeg tar meg selv i å seile på memorylane ofte for tiden. Titter på bilder 1 år tilbake i tid, sukker litt over hvor liten han har vært og hvor stor han kommer til å bli. 
    Han har gitt meg så mye mer enn han noen gang blir å forstå! Og jeg elsker han så vannvittig høyt at hjertet mitt omtrent stopper å slå når jeg ser på han. Tenk at jeg 1 år etter fødselen fremdeles ser på han med samme øyne som jeg gjorde den dagen han ble født, får liksom aldri nok!
    Og tenk at vi nå har en blidfis av en 1åring i hus, som løper rundt å finner på rampestreker dagen lang, det hadde ikke jeg klart å forestille meg den dagen han ble født altså!





    To dager etter bursdagen hans (som ble feiret samme dag med familie og faddere) dumpet det en svær konvolutt ned i postkassen vår. Etter å ha ventet i en hel evighet på svar på prøvene vi har tatt av han, var dem endelig her! Dennis er ikke allergisk mot melk, slik vi først tenkte. Jeg ble så lettet! Men hjertet mitt sank like raskt ned i magen da jeg leste videre.. Hvete, egg og nøtte-allergi. Akkurat der å da tenkte jeg at det ville vært så mye lettere med melkeallergi, for hva i all verden kan man spise når man ikke tåler de to mest grunnleggende ingrediensene i omtrent ALT?
    I ettertid har det faktisk gått veldig greit. Vi har greid å omstille oss og endret kostholdet vårt. 
    Jeg har slitt veldig med dårlig samvittighet. Når jeg ammet han følte jeg at han fikk vondt i magen av alt. Til slutt levde jeg på knekkebrød å vann. Det hjalp naturligvis ikke det heller, for nå vet vi jo at det var knekkebrødet han ble syk av. Det hadde aldri i min villeste fantasi falt meg inn at det var knekkebrødet. 

    Nå har jeg lagt 1 år med slit og mange tårer bak meg, Dennis spyr ikke etter hvert måltid lengre, han verger seg ikke for å spise, han har ikke vondt i magen hele tiden, han våkner ikke hylende om natten mer, han har ikke behov for å henge på meg hele dagen for trøst.. Han er rett og slett blitt en matglad, superglad gutt som smiler fra øre til øre absolutt hele dagen! 
    Tenk at han har vært så syk, også har ingen hørt på meg. Det har vært vondt og ubeskrivelig frustrerende.



    En annen ting som uten tvil har gjort hverdagen vår lettere er at jeg endelig har fått lappen!
    18 år gamle meg mente at jeg ikke hadde behov for lappen, å brukte heller alt av penger på klær og sånt. Så begynte jeg etter å ha klart teorien, men sluttet like raskt igjen.
    I desember bestemte mamma for meg at jeg måtte ringe en kjøreskole, startet skikkelig i januar og 11 mars besto jeg uten en eneste feil. Den følelsen var ubeskrivelig altså! Nå er det omtrent bare kjøring på meg! *hehe*

    Ellers har vi hatt en fantastisk påskeferie og i år som i fjord, var lillesøsteren min her på ferie. Dennis har virkelig kost seg med tanten sin og hun er så flink med han! Det har vært så fint å se dem sammen igjen, klarer nesten ikke vente til neste gang.



    Dette ble et langt innlegg.. Håper at det var etterlengtet og at noen av dere har savnet oss!

    1
  • 27.01.2015 // kl.23:05 // Dennis René

  • I morgen blir Dennis 11 måneder gammel. Tenk at i morgen er det bare en eneste måned igjen til han blir 1 år!
    Det er så fjernt at jeg klarer nesten ikke å forstå det.
    Når jeg gikk gravid, på denne tiden i fjord, så klarte jeg ikke se at den lille babyen i magen min skulle passe i klær som var str 80, det var jo så lenge til han skulle bli så stor!
    Det samme tenkte jeg når jeg så på vognen vår, jeg tok ikke sportsdelen ut av plasten en gang fordi det var jo så veldig lenge til han skulle bruke den.
    Så gikk tiden fra oss, kleskurvene hans har lenge rommet klær i str 80 og sportsdelen fant veien til understellet allerede i høst.
    Når man går gravid klarer man ikke å forstå hvor fort denne tiden går, hvor raskt alt det nye og magiske er over.

    Misforstå meg rett, hverdagen vår er ennå magisk! Men på en annen måte.
    Han er ingen hjelpeløs baby lengre, han er ikke helt ny i verden heller. 
    Han er en snart ett år gammel gutt med en helt egen vilje, som har 6 tenner i den lille munnen sin. En liten gutt som allerede har tatt sine første skritt! 

    Jeg har blitt den mammaen som med beundring ser på gravide med store mager, den som forteller de at de har så mye flott og fantastisk å se frem til. Jeg har til og med kommet dit at jeg nesten misunner de litt. Men bare nesten! 
    Jeg har blitt den mammaen som ser på bittesmå babyer med en tåre i øyenkroken, samtidig som jeg tenker tilbake på hvor fantastisk den første tiden er. En kaotisk, smertefull, overveldende, skummel, men fantastisk herlig og magisk tid.. Som alltid vil sitte dypt inne i hjertet mitt. Og for hver gang jeg ser på den flotte gutten min så tenker jeg på vårt aller første møte. 
    Tenk at det er 11 måneder siden i morgen. Litt vemodig, men åh, så herlig!
    Tenk så heldig jeg er, så heldig vi er, som får se gutten vår vokse og utvikle seg hver eneste dag.
    *sukk*



    Jeg tror vi har avsluttet kapittel "amming". 10 måneder med amming er så mye mer enn jeg først hadde sett for meg! Så kjempe klapp på skulderen til meg altså! 
    Han er ikke interessert mer egentlig, tar en sup annen hver dag eller noe. Men vil tro at det er mest for kos, for det er spesielt på dager han har vært lite med meg. 
    Så har han også fått 6 fine tenner å smykke det herlige smilet sitt med, og to til er på vei. Denne utviklingen går så raskt nå at jeg nesten ikke klarer å holde følge, for for bare noen dager siden så tok han sine aller første skritt, helt uten hjelp.
    Han foretrekker å spise selv og har egentlig kommet inn i en veldig "vil gjøre det selv" periode, han vil sette armene i jakken selv, han vil sette føttene i buksen selv, vil pusse tenner selv, spise selv.. Ja, listen fortsetter. 
    Og det er helt greit! Det er så gøy å se ansiktet hans når han får til noe helt selv, den mestring følelsen han får da må være fantastisk. 
    Han er også blitt veldig flink på ord, han har sånn smått begynt å prøve seg på å sette sammen ord, noe som er veldig gøy! Han viser med tegn hva han vil og peker på ting mens han sier ord.
    Så har han begynt å sove i egen seng! Det er litt vemodig, for jeg savner han veldig om natten. Men John André syntes at sengen vår er meget trang når Dennis sover der.. Kan ikke skjønne! *hihi*

    Dennis kan: 
    ♥ Gå på knærne
    ♥ Stå uten støtte i noen sek
    ♥ Gå med hjelp (holde hender, gåbil/skyver lekekasser foran seg)
    ♥ Plukke opp små gjenstander med fingrene (har kunnet lenge, men nå er han blitt skikkelig flink)
    ♥ Vise hva han vil med ord og kropps språk
    ♥ Klatre i trapper, på møbler og lekekasser
    ♥ Klatre ned fra sofaen og sengen vår
    ♥ Protestere veldig høylytt når han ikke er helt enig med oss
    ♥ Peker når vi spør "hvor er katten?", "hvor er bestemor?" ol.

    Dennis liker: 
    ♥ Å hive seg over katten for å kose på han
    ♥ Å sitte i akebrettet sitt
    ♥ Vann. Søle, bade, dusje, vaske hender.. Så lenge det inneholder vann, er det gøy!
    ♥ Klatring, her skal alt klatres på for tiden
    ♥ Andre barn, han kysser og klemmer på de. Også deler han gjerne leker, mat, drikke og snaks
    ♥ Deling
    ♥ Å være med på alt vi gjør, vil helst prøve litt selv også
    ♥ Hundene til bestemor
    ♥ Han bare elsker å herje/kose i sengen vår
    ♥ Utforske, hver minste lille krok

    Dennis er skeptisk til: 
    ♥ Å bli med mamma til legen
     
    Noen nye mennesker, spesielt de med mørk stemme eller som kan virke sur


    plaskeplaske
     

    2
  • 09.01.2015 // kl.00:12 // Hverdag

  • Ja.. 2014 har virkelig gått unna. 
    Jeg tror ikke noen år i livet mitt har gått så fort som 2014..
    Dette året har vært tungt, gøy, fullt av utfordringer og det har vært lærerikt. Det har også vært fylt med masse kjærlighet!
    2014 er så langt det beste året i mitt liv, tenk at det var da jeg fikk verdens vakreste sønn.

    Jeg ønsker å dele vårt år med dere gjennom noen innlegg der jeg går gjennom måned for måned.
    Dette er Del 1, håper det faller i smak! 
     



    Januar

    Vi har endelig fått oss en ny plass å bo etter mange måneder med leting, til min store lettelse! Endelig får jeg ordne klart til babyen.
    Jeg viser fram stellebordet i det nye huset til dere og deler gledelig om min store sorg over strekkmerkene som baner seg vei over hele magen min.





    Februar
    Magen vokser i rekord fart og jeg nærmer meg termin. Spenningen er på topp og jeg begynner endelig å glede meg til fødselen. Mange av de jeg har fulgt gjennom hele graviditeten har alt fått sine babyer, noe jeg er veldig misunnelig over! Men likevel føler jeg meg ikke helt ferdig, for endelig føler jeg meg bra. Ingen kvalme eller vondt noen plasser.



    Denne måneden pakker jeg den berømte fødebagen etter strenge ordre fra jordmoren min, som mente at babyen kom til å komme før termin.
    Så deler jeg deler bilder av den nydelige vognen vår med dere og jeg skriver min siste ukes oppdatering om graviditeten.



    I siste innlegget fra februar forteller jeg om hvor sliten og lei jeg er av å være gravid. Jeg har fått mild svangerskapsforgiftning, men det skremmer ikke meg. Jeg er ikke lengre redd for å føde, klarer nesten ikke vente på å få gutten i armene.
    Lite visste jeg at fødselen skulle starte den natten og at vi dagen etterpå ble foreldre!!

    Mars 
    Jeg har blitt mamma! Tenk å kunne gå inn i måneden vi har ventet så lenge på med babyen allerede i hendene våre. Herlig!



    Vi reiser hjem. 



    Jeg forteller åpenhjertelig om kroppen min etter fødselen. Deler hva jeg brukte av det jeg hadde pakket i fødebagen og hva jeg skulle ønske jeg hadde med. 
    Jeg forbanner amming og begynner planlegging av dåp mens jeg mimrer over graviditeten på 1 måneders dagen til Dennis.

    April

    Dagene svømmer i hverandre å jeg rekker absolutt ingenting. Dagene går til byssing og bleieskift å selv om det er aldri så koselig så begynner jeg nå å bli klar for å komme meg ut av huset.
    Samtidig så koser jeg meg med enda mer dåps planlegging, jeg visere fram den nydelige invitasjonen.



    Jeg og Dennis René anbefaler babyutstyr
    Dennis sin tante (min søster) kommer på besøk å tar vi påskeferie på hytta.






    Jeg forteller litt om hvordan det er å bli mamma. Kommer igang med trening. Dennis fyller to måneder. Og jeg får endelig skrevet ned fødsels historien.





    Del to kommer snart
     

    1
  • 08.01.2015 // kl.21:47 // Dennis René

  • Jeg har tatt meg tid til å lese over fødselshistorien min, da jeg følte den ble skrevet ned i hui og hast. 
    Det var litt vemodig å lese, jeg føler det var i går det skjedde, samtidig som det snart er et år siden Dennis kom til verden! Helt uvirkelig at tiden har gått så fort... 
    Uansett, her er den, jeg har skrevet nye ting jeg har kommet på i ettertid.



     

    0
  • 29.12.2014 // kl.15:06 // Dennis René

  • Joda, Dennis ble jo 10 måneder i går! Men til mitt forsvar så hadde jeg skrevet dette innlegget for noen dager siden, men glemt å publisere det! Så publiserer det nå, mest for min egen del.


    Jeg glemte helt av å lage "8 måneders" innlegg, noe som egentlig er litt trist.. For det må være den måneden det har skjedd mest på utviklings fronten til Dennis!
    Han har virkelig vokst den siste tiden, for hver dag som går blir han litt mindre baby og mer som en liten gutt. Han er så fantastisk, herlig og ja, jeg har ikke ord for hvor herlig det er å ha han i livene våre.
    Personligheten hannes har også kommet mye frem i det siste, han vet hva han vil, han deler mer enn gjerne ett kyss eller en klem og han kan bli veldig glad for små ting. Så elsker han musikk!
    Åh, jeg kunne skrevet en hel bok om hvor fantastisk og enestående han er♥ Hehe, vil tro at det er noe de aller fleste mødre kunne gjort.

    De som har fulgt bloggen min en stund vet at Dennis har slitt masse med magesmerter. Han fikk kolikk når han var 4 uker gammel og det holdt seg gående til han var rundt 6 måneder, da var vi hos manuell terapeut. Det viste seg at de to øverste nakkevirvlene satt fast i hodeskallen og når de var løsnet på etter noen behandlinger ble det som å få en ny baby! Jeg ble så lettet å jeg tenkte at NÅ var det endelig over.
    Men nei, det ble ikke bedre når jeg ville slutte med ammingen.. Da gikk vi over til å gi mme, da ble det nye timer med skrikeøkter og magevondt.
    Nå har vi prøvd noen dager med spesialmelk, men jeg tør ikke si noe om problemet har blitt bedre eller ikke.. For han vil nemlig ikke ha mye av spesial melken (som forøvrig smaker grusomt) så er egentlig tilbake til start når det kommer til amme slutt. 

    Dennis kan:
    ♥ Krype på alle fire (var 8 mnd da)
    ♥ Gå når man holder han i hendene (8 mnd)
    ♥ Gå langs møblene
    ♥ Slippe taket og stå i noen sekunder
    ♥ Danse og synge til musikk
    ♥ Vinke "hei" og "hade", han kan si det også
    ♥ Peke mens han sier for eksempel "se"
    ♥ Si mamma, pappa, hei, hade, se, lys, tante, pus
    ♥ Skyve lekekassen foran seg mens han går
    ♥ Forstår når vi sier "nei" eller "au" til han
    ♥ Klappe til "kakebake søte"
    ♥ Peker eller ser på personen det gjelder når vi spør "hvor er mamma/pappa/bestemor?"
    ♥ Prøver å etterligne dyre lyder
    ♥ Reise seg, sette seg og legge seg ned. Krype for å så stoppe opp for å sitte

    Dennis liker:
    ♥ Å hoppe i sengen
    ♥ Bla i bøker, blar eller reklamer
    ♥ Å plukke leker ut av lekekassene sine
    ♥ Å se på når jeg lager mat. Vil helst være med å "hjelpe til"
    ♥ Kose med katten vår
    ♥ Leke "borte, bø!"
    ♥ Bade
    ♥ Å gi ut masse kyss og klemmer, han er så snill!
    ♥ Å ligge på fanget å bare kose, han liker å bli pjusket på

    Dennis er skeptisk til:
    ♥ Noen fremmede
    ♥ Å bli holdt av andre enn meg eller pappaen
    ♥ Å være alene på soverommet når han skal legge seg
    ♥ Høye lyder, høylytte folk eller hunder som bjeffer





     

    1
  • 26.12.2014 // kl.12:03 // Hverdag

  • Det er andre juledag og julefreden har for lengst senket seg. 
    Denne julen har vært deilig og avslappende. Vi har ikke stresset overhode, hverken med gaver eller for å rekke noe. Det er en fin tradisjon som jeg håper holder seg i mange år fremover! 
    På lillejulaften var Dennis litt pjusk og når vi våknet på julaften var han full av feber. Stakkars lille! 
    Vi la derfor alt til rette for han, slik at vi selv ikke skulle bli skuffet om dagen ikke ble helt slik som vi hadde tenkt. Vi planla at vi skulle prøve å legge han i vognen først når det var tid for legging, hvis ikke det gikk så skulle vi bare dra hjem. Men dagen gikk over all forventning! Han var stort sett blid som en sol hele dagen, til tross for feber. Han ville også bare være med meg hele tiden. 
    Det hele endte med at han sov en liten time i vognen i 7 tiden og når han våknet fikk han bli med på julegave åpning. 
    Dennis fikk åpne julegaver hele julaften, slik at det ikke skulle bli for mye på kvelden rett før leggetid. Og for at han skulle få tid til å se på gavene før han fikk servert neste. Jeg tror ikke han hadde noe som helst i mot det, for virket som at han koste seg masse hele dagen!
    Så smakte han på julemiddag, som gikk ned på høykant, sammen med multekrem og krumkaker, med bær som hans oldemor plukket i høst.

    Nå har alt av rutiner har gått rett i glemmeboken, selv om vi har prøvd å være nøye med å følge de.. Det har resultert i en super overtrøtt baby og noen urolige netter. På julaften var han helt i hundre og sovnet ikke før nærmere kl 12 på natten.. Kan ikke si at det gikk noe bedre i går.. 
    Så i dag er det på plass med strenge rutiner igjen, for Dennis er åpenbart ikke en av de ungene som tåler at man ikke følger klokken slavisk.

    Tenk, Dennis sin aller første jul, noen sinne!


    Åpner den aller første julegaven.


    Morgenbesøk i joggedressen hos bestemor på julaften.

    Juletreet hos Dennis sin oldemor.

    Ha fortsatt en god jul!

    0
  • 22.12.2014 // kl.20:18 // Hverdag

  • Den tiden altså... Som den bare flyr av gårde. 
    Jeg har SÅ masse ting å blogge om, men dagen er jo omme før jeg rekker å stå opp.. Men hva vi fordriver dagene våre med, det kan jeg nesten ikke svare på.. For jeg aner ikke!

    Det er nå to uker siden jeg og Dennis kom hjem fra ferie, vi var i Kongsvinger, Finnskogen, Halden og Oslo. Vi var borte to uker, som jeg tenkte var mer enn nok, men følte jeg ikke rakk det jeg hadde lyst til.. Som å dra til Drammen eller besøke en venninne.
    Dennis ble selvfølgelig syk på turen, men det gjorde egentlig ingenting i og med at jeg la hele reisen rundt han. Vi tok fly når han hadde sin faste lur på dagen, vi var aldri lengre på shopping enn han ønsket og mitt fokus var at det å være borte hjemmefra skulle bli en fin opplevelse for han. 
    Litt kluss ble det jo med rutiner og han var våken nesten hver eneste time om natten de to ukene, så det var deilig å komme hjem til normal hverdag! Nå har også John André vært hjemme i en uke allerede, og jeg må virkelig si at selv om det er uvant å skulle være to om ting, så er det ufattelig deilig å ha han hjemme igjen. Det blir en liten tilvennings prosess for oss alle sammen, at vi er tre igjen, ikke bare to.





    Etter at John André kom hjem så tenkte jeg at nå passer det ypperlig å slutte med ammingen. Da blir det lettere for han å hjelpe til om kvelden og om natten. Trodde vi. 
    Dennis har fått en flaske med MME på dagtid og jeg har lenge visst at han får litt vondt i magen av det, men har tenkt at det vil gå over etterhvert som magen blir vant til det. MME er jo mye tyngre enn morsmelk. Men det skulle vise seg at å slutte med ammingen nå var en dårlig idé. I en uke har Dennis grått hver eneste natt i mange timer! 
    Jeg prøvde å komme i kontakt med fastlegen min, desperat etter råd, men hun var ikke å møte før i januar... Da ble jeg rimelig oppgitt, for jeg ser virkelig frem til å bli ferdig med ammingen nå. Soppen blir ikke borte og det hjelper ikke på at Dennis har fått munnen full av tenner.. Jeg er så sår nå at AU! 
    Nå har vi tatt saken i egne hender, melk og grøt fri for melkeproteiner.. Så får vi se da, om det blir noe bedre.
     


    Dennis utvikler seg i rekord fart, som vanlig. Han kryper, går langs møbler, klatrer, synger, danser og han øver seg på å stå uten støtte. Han står noen ganger helt alene i noen sekunder, før han setter seg ned. Å her om dagen så sto han plutselig midt på gulvet! Da hadde han reist seg uten hjelp overhode, dere kan gjette at jeg ble overrasket! Reaksjonen min var at jeg bykset til for å sette han ned på gulvet igjen *haha*



     Tenk at i morgen er det allerede lille julaften! Herregud det er fjernt å tenke på. Huset er jo pyntet til jul, vi ser julefilmer, spiser pepperkaker, ser på månetoppen, hører på julemusikk og pakker julegaver.. Men julestemningen lar vente på seg. 

    Likevel så kribler det litt i magen når jeg tenker på at dette er Dennis sin aller første jul!
    I fjord på denne tiden var jeg veldig veldig dårlig, jeg så fryktelig frem til å bli ferdig med graviditeten og jeg følte at det var fryktelig lenge igjen til mars. Men i år så tenker jeg at det er bare to måneder igjen til det er et helt år siden vår lille skatt kom til verden.. Hvor fjernt er ikke det?!

    Uansett, GOD JUL alle sammen! Sånn om jeg ikke titter innom her før julaften.



     

    4
  • 23.11.2014 // kl.14:34 // Mammaliv

  • Jeg har omtrent møtt bunnen, slik føltes det iallefall forrige helg.
    Det er da man virkelig setter pris på at familien stiller opp. Jeg er nok altfor dårlig til å be om hjelp eller fortelle de rundt meg hva jeg venter av de.. Nå har jeg fått streng beskjed om å be om hjelp FØR jeg antar at jeg er alene i hele verden. *hehe*
    Jeg har fått hvile litt mer enn vanlig den siste uken og i natt sov den lille babyen min borte for aller første gang!
    Jeg gråt nesten når bestemoren hans var å hentet han, jeg lå klar til å svare telefonen i hele natt og hver gang jeg sovnet så bråvåknet jeg. Følelsen av å glemme igjen det viktigste man har alene hjemme eller i butikken er grusom altså! Føltes som at jeg gikk ut naken når jeg dro på butikken og når jeg gikk tur med hunden..
    Men det var likevel godt å kunne pakke for Oslo/Kongsvinger tur i går kveld, uten å bli avbrutt x antall ganger. For ikke å glemme at jeg kunne ligge lenge i sengen i morrest å bare stirre i taket, etterfulgt av en lang, varm og etterlengtet dusj.
    Jeg våknet noe melkesprengt da.. Så nå er fryseren fyllt med morsmelk igjen.

    Dennis hadde storkost seg hos bestemoren sin og jeg er sikker på at det å være vekke fra hverandre var værst for meg.
    Det var uansett himmelsk å ha han hjemme igjen, uten tvil!

    7
  • 19.11.2014 // kl.21:07 // Babyutstyr

  • Noen uker før Dennis ble født, fikk vi vognen vår levert på døren. 
    Det var virkelig ren lykke! *sukk* Var totalt forelsket i vognen og jeg gledet meg fryktelig til å ta den i bruk.. HER kan du lese mer om vognen vår. 
    Jeg fikk en del kommentarer på stellevesken og nå tenkte jeg å lage ett lite innlegg om den.



    Vi (jeg..) lette etter den perfekte stellevesken lenge. Mine kriterier var at den skulle være pen å se på, praktisk, billig og John André skulle også kunne bruke den uten å se altfor feminin ut. Og ja, det aller viktigste: Den måtte passe vognen vår. 
    Valget havnet på Elodie Details Black Edition og vi kjøpte den på Lekmer.no. Da var den på tilbud.



    Vi har jo fått testen den skikkelig nå, snart 9 måneder faktisk.
    Vesken er ennå like fin som den var når jeg hentet den hos posten, man kan nesten ikke se at den er brukt. Den har virkelig levd opp til forventningene våre, iallefall mine. 
    Den har faktisk overraskende god plass. Sist jeg og Dennis var i Hammerfest på sykehuset hadde jeg plass til alt det vi ellers har i den, pluss et skifte til meg, flaske og en brus. Dét syntes jeg er imponerende, da jeg egentlig tenker at dette er en liten stelleveske.

     
    Det følger med kroker til å henge stellevesken fast på vognen, noe jeg syntes er kjempe smart! Og de er mye finere enn slike vognkroker man får kjøpt utenom, ikke minst er det jo billig at krokene følger med vesken. 
    Det følger også med en svart stellematte med foring inni som er blitt flittig brukt. Den er lett å tørke av om det skulle komme søl på. 
    Jeg liker at jeg kan ha bleier, gulpeklut, ekstra skift, flaske, vannkopp og en liten matboks i den uten at den er stappa. 
    Alt i alt er jeg kjempe fornøyd med stellevesken vår!
    Minuset er at detaljene er i gull... Hadde helst sett at de var i sølv. *småplukk*

    Nå har vi gått til innkjøp at en til veske som er mye større, da denne er litt liten når vi skal i basseng, på flyreiser eller være vekke hjemmefra en hel dag. Dennis trenger plutselig å ha med seg mye mer enn rene bleier, gulpeklut og ekstra klesskifte.. Nå skal stellevesken romme flasker, mat, smekke, ekstra skift, bleier, tørkepapir, gulpeklut, frukt og vannkopp. Pluss mine eller pappaens smånips man trenger iløpet av en dag.


    Nå har vi tatt i bruk sportsdelen på vognen vår! Jeg er ikke helt fornøyd...
    Noen som ønsker innlegg om vognen vår med sportsdel på?

    4
  • 15.11.2014 // kl.15:57 // Hverdag

  • Jeg må bare si at det er koselig at dere har savnet meg! Jeg har tatt litt avstand fra bloggen i det siste og det har sine grunner. Men jeg kommer sterkere tilbake! 
    Advarer mot langt og rotete innlegg.


    "Hvordan har dere det?" bruker noen å spørre meg når de møter meg og Dennis i butikken eller i byen.
    "Bra" bruker jeg å svare. For det er jo sant, det går bra med OSS. 
    Vi koser, leker, herjer, synger og ler. Vi er på babykafé, babysvømming og babysang. Vi deltar på alt som er å delta på og jeg prøver å nyte hvert øyeblikk av livet hannes.
    Men ingen vet hva som skjer når døren lukkes og babyen er lagt. Ingen vet at når alle har dratt hjem og roen har senket seg sitter jeg her med tårer på kinnene og hodet fullt av tanker. 
    Det siste året kan ikke beskrives med noen ord i verden. Nei, ikke bare det siste året. Men de siste årene. Jeg klarer ikke finne svar på HVA der ER, for det er så mye. Så ufattelig mye vondt. Når jeg skal sette ord på det så blir det helt tomt, jeg klarer ikke tenke på noe som helst, klarer ikke svare.
    Jeg har klart meg fint, jeg har grått, vært sint og blitt ferdig med det. Men nå, når jeg ikke har noen å støtte meg på, så kjenner jeg at bakken bare raser under meg. Jeg har mistet fullstendig fotfeste.. Jeg klarer ikke mer, hodet mitt er fullt og jeg er sliten.
    Dette var ikke livet jeg skulle ha, alene med en baby i en alder av 22 år. En svært krevende baby som kun vil være hos mammaen sin, med kolikk, kidd syndrom, og nå: En baby som ikke sover om nettene.
    Misforstå meg rett, jeg føler meg heldig som har fått den æren av å bli mamma til Dennis. Han gir meg SÅ ufattelig mye og jeg har så ufattelig mye kjærlighet å gi han. Han er grunnen til at jeg kommer meg opp om morgenen, at jeg smiler om dagen og grunnen til at jeg kommer meg i seng om kvelden. Og jeg elsker han så høyt at jeg blir rørt hver gang jeg ser på han eller tenker på han.

    Det er ikke slutt mellom meg og John André, men det er ikke til å stikke under en stol at ting ikke er bra nå. Han har jobbet mye, og jeg har stått alene med omtrent alt. Det er klart jeg føler meg urettferdig behandlet. Her kan han gjøre hva som helst, fullføre utdannelsen sin, leve livet.. mens jeg er hjemme med en baby. Ikke bare er jeg hjemme med en baby, men jeg er hjemme alene med hodet mitt og jeg rekker å tenke på ting.
    Det at John André reiste for å dra på skole er jo bra, for han. Jeg har liksom bare fulgt strømmen, blitt med på det. Og kanskje en gang i fremtiden, om vi holder sammen, klarer jeg å se fordelen med det jeg også. Det gjør jeg ikke nå.
    Problemer i forholdet og en krevende baby er bare toppen av kransekaken, det er så mye mer. Nå er jeg sliten, fullstendig utslitt. Jeg er sint og kanskje litt bitter også.
    Ikke for det, jeg drømte om å bli mamma. Det var mitt livs mål. Mens andre drømte om store utdannelser og penger, har min drøm vært å få hus, mann, barn og hund. Det er liksom min oppgave i livet og jeg føler at det er akkurat her jeg hører hjemme. Jeg elsker å være mammaen til Dennis, selv de dagene det er tungt. Og selv om babyen kom tidligere enn vi tenkte og ting ikke er på plass.

    Jeg klarer ikke sette ord på det, men det er kanskje det at jeg blir stående på vent hele tiden. Jeg ser livet fly forbi, mens jeg står igjen her på sidelinjen å venter på å kunne starte. Jeg venter på å få det bedre med meg selv, jeg venter på trygghet og stabilitet.
    For akkurat nå står jeg på stedet hvil, helt alene.




    8
  • 12.10.2014 // kl.23:03 // Mammaliv

  • Det er 7 måneder siden jeg for 100 gang tittet på de bitte små babyklærne som pent lå å ventet på å bli tatt i bruk. Jeg sto ofte ved stellebordet og klarte ikke helt å forstå at veldig snart skulle det ligge en liten baby der. 
    Jeg tittet ofte i vuggen, rettet litt på bamsene og undret over hvordan den lille mageboeren kom til å se ut. Og jeg strøk meg ofte over magen, gledet meg til å musse på han, kjenne lukten av han. 

    Nå er han her. Babyen som nesten ikke er noen baby lengre.
    Alle de bitte små babyklærne er for lengst pakket bort sammen med vuggen. Og stellebordet har blitt godt brukt. Nå ser jeg på han hver dag, beundrer han mens jeg tenker på hvor heldige vi er som har fått han. 
    Vi musser på han hver dag, så mye at han faktisk må dytte oss vekk til tider. Og når han sitter på fanget mitt eller sovner inntil meg så må jeg lukte på han, for ingen lukt i verden er bedre enn lukten av min baby. Våres vakre gutt
    Tenk at skatten vår er blitt hele 7 måneder gammel. 7 måneder og to uker gammel, for å være helt nøyaktig. Han er over et halvt år gammel jo! Det er virkelig helt uvirkelig at tiden har gått så fort! 

    Dennis bruker store deler av dagen sin på å studere detaljer, alt skal pilles og nevles på. Helst skal alt smakes på også. Han spiser mer fast føde enn han drikker melk. Han blir helt vill når han møter bestemoren sin. Han kjenner igjen pappaen sin selv om det er lenge siden han har vært hjemme. Og han virkelig bare ELSKER katten vår.
    Dennis skal også teste ut om det han får tak i kan demonteres. Om det lager lyd når man slår det i gulvet og han sjekker ofte om vi gidder å plukke opp tingene han kaster på gulvet når han sitter i stolen sin eller i sofaen. Så ler han hjertelig når vi sier "nei!" 
    Så er det ikke bare å legge han på lekematten sin å tro at han blir der lengre.. Nå kommer han seg stort sett til over alt, glad vi ikke pakket opp pynten vår når vi flyttet hit, hadde blitt kjedelig å måtte pakke alt ned igjen.

    Dennis kan:
    ♥ Komme seg fra A til B på sin egen rare lille måte
    ♥ Stå på alle fire, foreløbig kommer han seg bare bakover
    ♥ Spise selv og holde flasken selv
    ♥ Drikke fra kopp (med litt hjelp)
    ♥ Løfte opp leker, smuler og små ting med fingrene
    ♥ Sitte selv
    ♥ Skru av og på lyset (trykke på lysbrytere)
    ♥ Rulle rundt
    ♥ Strekke seg etter ting han vil ha, blir gjerne sur når han ikke når/får
    ♥ Si "mamma" og "pappa" i rette situasjoner. Og "heii" når han ser kjente folk
    ♥ Se etter ting om vi gjemmer dem, eller når vi gjemmer oss selv
    ♥ Trekke kluten over hodet for å leke "borte, bø!"

    Dennis liker: 
    ♥ Å bli kastet opp i luften
    ♥ Hundene til bestemor, katten og ilderen vår
    ♥ Musikk og sang
    ♥ Å se på seg selv i speilet, på bilder/filmer eller på mobilen
    ♥ Når vi gjemmer oss og leker "borte, bø!"
    ♥ All mat han får servert
    ♥ Å være med på det jeg gjør, sitter i stolen eller bæreselen og følger nøye med
    ♥ Dennis bare ELSKER ballen sin, flirer bare han ser den
    ♥ Å være i basseng

    Dennis er skeptisk til: 
    ♥ Ville hunder
    ♥ Store menn med mørk stemme

     

    5
  • 07.10.2014 // kl.21:45 // Mammaliv

  • Ligger atter en gang på sofaen med høy feber, betennelsen vil ikke bort og jeg føler meg elendig. Er kvalm og svimmel av alle smertene jeg har, er et mirakel at jeg har overlevd dagen alene med Dennis.
    I morgen skal jeg krype til korset å be legen min om å skrive ut resept på nesespray til meg, for å sette i gang utdrivnings refleksen. Da får jeg nok til å pumpe klumpene ut. Håper så inderlig at brystbetennelsen gir seg da.
    Er egentlig bare innom for å gi livstegn! Skulle blogge så mye denne uken! Men igjen er jeg slått ut..
    Denne gangen setter jeg en stopper på ammingen, Dennis er uansett ikke så veldig intressert.

    Tullegutten vår <3

    11
  • 18.09.2014 // kl.23:12 // Mammaliv

  • Helt siden jeg skrev DETTE innlegget om amming noen uker etter at Dennis ble født, har jeg nesten daglig fått spørsmål om hvordan det har gått med ammingen. Jeg vet også at mange av dere har ventet på at jeg skulle skrive litt om hvordan det egentlig gikk. 
    Innlegget fikk stor respons og mange følte behov for å skrive til meg, både i kommentarfeltet, på melding og på facebook. Det er uten tvil koselig, mange hadde fine tips og gode ord. Men det var også mange som overhodet ikke hadde lest hele innlegget, men som måtte skrive til meg likevel, så jeg måtte gjenta alt som allerede sto der...
    Jeg har ventet litt (noen måneder) med å skrive dette innlegget fordi jeg har ønsket å gi andre der ute en lykkelig slutt. Men når jeg for et par uker siden mistet melken helt ut av det blå, hadde jeg ikke lyst til å skrive noe som helst.. Følte meg fullstendig mislykket, trodde virkelig at jeg hadde fått min dose med ulykke.. 



    Etter uker med åpne sår, blod, svette og tårer er det jo et mirakel at jeg har holdt ut.
    Jeg skrev innlegget etter at tungebåndet til Dennis ble klippet å jeg må si at jeg merket forskjell øyeblikkelig! Fra å sprelle med bena å vrenge meg i smerte, til å faktisk kunne sitte stille uten intense smerter.
    Tiden etter at innlegget ble skrevet har ikke vært noe enkel likevel, det tok tid før sårene grodde, både jeg og baby fikk sopp, i tillegg følte jeg generelt et stort ubehag når jeg skulle amme. Ikke bare fordi det hadde gjort så vondt, men jeg følte meg anspent, fant ingen god amme stilling og jeg syntes at det var ekkelt at babyen var borti meg. Han koste seg jo bare, strøk på meg, smattet fornøyd. Men jeg syntes at det var ekkelt, spesielt om natten. 
    Amming var ikke koselig, det var ikke en stund der mor og barn slappet av, samle krefter eller finne ro. Vi gikk rett og slett inn i en vond sirkel, der jeg gråt og babyen gråt. Vi kavet mye, alt ble vondt verre.
    Det var heller ikke noe gøy at jeg hadde altfor mye melk, det sprutet melk over alt og jeg var kliss våt lenge før jeg rakk å legge babyen til. Bare jeg tenkte på at han skulle få mat så rant puppene over. Noen ganger kunne jeg ikke annet enn å le!
    I mange måneder satt jeg med håndduk, gulpeklutene holdt ikke, de ble gjennom våt etter bare noen sekunder. Jeg, babyen og sofaen druknet omtrent hver andre time i flere måneder.
    Så var det pumpingen for å tømme sprengte bryst. Brystbetennelse, to ganger, med heftig feber.. Bodde i dusjen og tok badstue. Prøvde alle mulige ammestillinger.. Prøvde egentlig alle råd som finnes for å løsne betennelsen. 
    Grøsser når jeg tenker på det, så ubeskrivelig vondt det var.
    Og oppi alt dette så var nakken til Dennis helt låst, så det ene brystet tok han nesten aldri, han lå helt i spenn. Jeg ble så frustrert!



    Etter at soppen roet seg gikk det bedre, jeg følte ikke for å spy hver gang jeg la han til. Ubehaget har sakte men sikkert gått over. Så bare ble ammingen om til verdens mest naturligste ting. Vi fant vår løsning, rett og slett.
    I mange måneder ammet jeg kun i sengen, og endelig kunne jeg kjenne meg igjen i det "alle andre" mente om amming. At det var så koselig, en time out for både mor og barn. Jeg kunne endelig slappe av, senke skuldrene og ikke minst puste mens Dennis forsynte seg grådig.
    Det hender ennå vi legger oss i sengen, kun for kosens skyld.


    Sensur på dobbelhaken ja..

    Så helt ut av det blå ble melken borte. Tomt på dagen. Ingen forvarsel heller, jeg hadde startet den dagen med sprengte bryst og på ettermiddagen sa det stopp.
    I en uke var det søkk tomt, ikke en dråpe igjen. La Dennis til flere ganger, han ble bare sint å utålmodig for det kom jo ingenting.
    Jeg vridde hjernen min for å tenke på om jeg hadde gjort noe annerledes, men kunne ikke komme på noe. Så jeg tok meg noen dager der jeg bare lå på sofaen eller i sengen med Dennis. Sørget for å spise masse, å drikke rikelig.
    Plutselig slo det meg at jeg hadde funnet en annen måte å amme på, der jeg ikke satt på kanten av sofaen lengre med anspente skuldre, så melkegangene ble ikke tømt på samme måte som før.
    Etter noen dager våknet jeg med ordentlig melkespreng, akkurat som de første dagene etter fødselen, og melken var tilbake!

    Jeg grått så uendelig mange såre tårer for at jeg ikke har fått til. Følt meg så mislykket.
    Over 6 måneder har det gått og jeg ammer ennå. Tro det eller ei!! 
    Hadde noen fortalt meg at jeg skulle sitte her å amme i dag, ja da hadde jeg sagt ALDRI.

    Så fikk jeg skrive dette innlegget med lykkelig slutt likevel, enn så lenge i alle fall. 
    6 måneder skulle det ta å finne en avslappende amme stilling, uten å bli sår, gråte eller få følelsen av at "nå gir jeg opp, nå orker jeg ikke mer". Ikke minst så har jeg nå en glad gutt uten låsning i nakken! Ammingen kunne jo nesten ikke gått noe bedre.
    Men jeg må si når jeg ser tilbake på disse månedene at jeg forstår ikke hvordan jeg har klart å holde ut... 
    Enten er jeg grusomt sta eller så er jeg fullstendig gal.. 




     

    1
  • 04.09.2014 // kl.23:42 // Oppskrifter

  • Først og fremst: Tusen hjertelig takk for alle meldingene jeg har fått ang forrige innlegg! 
    Det var godt å få ut litt oppsamlet frustrasjon. Nå er jeg helt fullstendig skutt. Men trøttheten stammer nok fra nok en slitsom natt. Dennis er veldig utilpass for tiden. Og spesielt siden jeg plutselig mistet melken min midt oppi alt dette... Han er jo vant til å ammes om natten, det er ikke særlig populært at det kommer meget lite melk ut.
    Å miste melken er liksom toppen av kransekaken, veldig, veldig lei meg for det.. Hadde jo planer om å amme så lenge jeg orket.

    Jeg har lovet dere et nytt innlegg om hvordan det går (eller gikk) med ammingen, og det skal dere få! Jeg ønsket bare å gi dere en lykkelig slutt, en motivasjon for andre som måtte slite med å få det til. 
    Jeg holder på å skrive det, men det er så mye at jeg må finne en måte å gjøre det kortere på..


     Uansett, den lille gutten vår er veldig glad i mat. Han elsker å smake på nye ting, og stort sett det aller meste går ned. Han tar fra meg det jeg spiser om han sitter på fanget, så strekker han seg etter mat som står på bordet, veldig gøy altså!
    Noe han liker veldig godt er søtpotet. Til og med jeg syntes at det var greit (må jo smake jeg også). 
    Jeg har lagt merke til at Dennis ikke er interessert i mat som smaker lite, så derfor prøver jeg å tilsette litt spennende smaker i det som ellers smaker veldig lite eller bare smaker søtt. 
    Oppskriften under holder akkurat til et brett med litt store isbiter.

    Søtpotet mos
    2 passe store søtpoteter
    Fersk oregano
    Appelsin juice (100%)

    Kutt søtpoteten opp i terninger, kok eller damp de til de blir myke. 
    Hell av vannet (ta gjerne vare på litt) og mos potetene med stavmikser. 
    Ha i ca 1 dl med juice og smak til med oregano. 
    Ha gjerne i litt av kokevannet også.

    Jeg lager alltid mosene litt tykk, dette fordi jeg tilsetter morsmelk rett før servering for å tynne mosen litt ut. Morsmelk bør ikke tilsettes i maten før den fryses, morsmelk bør serveres fersk og må ikke kokes.





    Dennis ble utålmodig og klengete så da glemte jeg jammen meg å ta bilder av det ferdige resultatet... Får huske på til neste gang!

    #mammablogg 

    9
  • 02.09.2014 // kl.12:08 // Mammaliv

  • Jeg har siden Dennis ble født hatt stor tro på meg selv som mamma. Jeg har sjeldent følt meg usikker på noe, jeg har ikke hatt mange spørsmål. Det aller meste har kommet veldig naturlig. 
    Jeg har ikke hørt på alle råd, jeg har formet mine egne meninger og jeg stoler på meg selv, at det jeg gjør for min gutt er riktig for han.

    Siden Dennis fikk kolikk når han var fire uker gammel, har jeg ytret et stort ønske om å dra til kiropraktor eller manuell terapeut, men helsestasjonen vi går til tror ikke på slikt. Heksekunst.
    Uansett finnes det ingen bevis på at behandlingsmåten til kiropraktorer eller manuell terapeuter funker, dermed ville de sterkt fraråde oss det. Men det var jeg uenig i.
    Ukene og månedene med sår gråt å ubehag strakk seg, alt vi fikk fra helsestajsonen var en fattig trøst om at det en dag vil gå over. Men hvordan kunne kolikk gå over når jeg følte på meg at det var noe annet?
    Sist vi var på kontroll var fysioterapeuten der. En som satte seg ned for å høre på hva jeg hadde å si. For første gang på 5 måneder ble jeg hørt. Vi ble hørt.
    Det var ikke bare jeg som syntes at han lå litt rart. Eller at han var litt treg motorisk. Eller at det egentlig var merkelig at han ikke ville ha hendene frem. Ikke ville han ligge på magen heller. Han gulper unormalt mye og finner ikke roen om natten.
    Hos barnelegen fikk vi bare beskjed om at alt var som det skulle å at jeg som førstegangs mor måtte slutte å bekymre meg.

    Jeg er ikke bekymret. Jeg vet, ser og opplever hver eneste dag at noe ikke stemmer.
    Vel tilbake i Vadsø, etter en lang reise til Hammerfest bare for å høre akkurat det samme jeg hadde fått hørt på helsestasjonen,følte jeg meg fullstendig tom. Utslitt, sint, bitter og lei. Hvorfor skal ikke jeg bli hørt? Bare fordi man som førstegangs mamma forventes å være bekymret? Skal problemet bli bagatellisert fordi jeg aldri har gjort dette før? 
    Skal ikke jeg som mamma få lov til å ha egne meninger fordi leger og helsesøstre mener noe annet?

    Men jeg ville ikke gi opp helt ennå, jeg har ikke jobbet så hardt for å bli trykket ned i grusen av leger med en fattig begrunnelse om at de ikke støtter slikt tull, at jeg tar feil å at det bare er langvarig kolikk. 
    Så vi bestilte en ny time til lege, der min mamma ble med.
    Vi ble møtt med åpenhet, hun dømte meg ikke som mor fordi jeg ytret ønske om å prøve alt. Hun fortalte at hvis jeg ønsket manuell terapeut så var det noe jeg kunne ordne selv. HVORFOR HAR INGEN SAGT DET FØR?! Hvorfor har alle vært så opptatt med å fortelle meg sine personlige meninger, når de kunne spart seg og heller fortalt meg at hvis det var det jeg ønsket, så kunne jeg ordne det selv?

    Nå har Dennis endelig fått time til manuell terapeut, de tenker at han har KISS syndrom, noe jeg føler stemmer veldig greit med alle symptomene han har.
    Så på mandag reiser vi til Tromsø for behandling. We! Endelig!
    Endelig føler jeg at mammahjertet har fått fred, endelig noen som vil høre på det jeg har å fortelle, uten at jeg blir nedstemt eller må fortelle meg at det jeg mener er feil. 

    Jeg har tro på at det vil hjelpe Dennis, og hvis ikke så vet jeg at jeg har prøvd alt. Da kan jeg slå meg til ro med at jeg som mamma har gjort det jeg kunne gjøre. 

    Men likevel føler jeg meg sint, irritert, bitter og sår. Helsestasjonen skal være et hjelpemiddel til småbarnsforeldre, det føler ikke jeg. Annet enn at jeg syntes det er gøy å vite hvor mye han veier, vil jeg ikke dra dit. Syntes det er ekkelt og ubehagelig. Og det skal jo ikke være slik.
    Senest i dag var vi der. Jeg hadde gjort klar en tale i hodet mitt om hva jeg syntes om alt dette, at jeg tenker som så at hvis foreldrene vil sende barnet sitt til kiropraktor så må jo det være foreldrenes valg, ikke deres. Jeg syntes at de burde informere om at dette er noe man kan ordne selv. 
    Jeg rakk nesten ikke åpne munnen før jeg ble angrepet. Jeg måtte bare huske at hvis de ødela han så var det mitt ansvar. At jeg måtte ikke ta til meg alt tullet de hadde å komme med, at jeg kom til å kaste bort mange penger. Og mye annet. Hun var rett og slett direkte frekk mot meg. 
    Jeg hadde lyst til å gråte, reise meg opp å gå. Istedet sa jeg klart og tydelig i fra at jeg har mine egne meninger, at jeg gjør det jeg føler er riktig. Så fortsatte hun å hakke på meg. 

    Jeg er så glad for at jeg har tro på meg selv. At jeg ikke blir usikker av det andre sier til meg. At jeg stoler nok på meg selv til å ha min egen mening om hva som er best for mitt barn. 
    Men det betyr ikke at jeg ikke syntes at alt dette er bittert og sårt.



    Alt for deg. Alltid!

    5
  • 24.08.2014 // kl.09:28 // Hverdag

  • Høsten sniker seg sakte men sikkert på. Det er kjølig ute og jeg har dratt frem skjerf og votter. Og min nye vinterjakke er bestilt. 
    Det har endelig begynt å bli mørkt ute om kvelden og gatelysene har blitt tent. Gode, myke pledd har også funnet veien tilbake til sofaen.
    Høst er min favoritt årstid, uten tvil! Usikker på om det er fordi jeg er født på høsten eller fordi høsten bare er.. høst. 

    Min mor har hatt besøk av en gammel venn fra plassen vi bodde på når jeg var yngre, noe som har vært veldig koselig. 
    Vi har vært på restaurant å spist god mat, også har vi vært i Vardø å sett på heksemonumentet. Selv om det er lite å se her oppe, må man uansett gjøre sitt beste for at gjesten ikke skal kjede seg! Så er det jo viktig å reklamere for plassen man bor på, spesielt når man bor på en så liten plass som vi gjør.
    Dennis har kost seg masse med besøk, han har fått smake på spennende mat, da er han uten tvil solgt altså! *matvrak*
    Så har han begynt å hyle skikkelig når han koser seg eller klager, så når vi var ute å spiste i går, tror jeg både eierne og gjestene av spisestedet var glade for at vi skulle dra, hihi!

    Uansett, jeg har vært å besøkt heksemonumentet mange ganger tidligere, men har aldri husket å ta med meg kamera.. Men denne gangen gjorde jeg det!
    Heksemonumentet er laget for å minnes de som ble brent. Både kvinner og menn. 
    Det er tent ett lys for hver heks/trollmann som ble brent og ved hvert lys står det hvorfor de ble dømt til døden. På natten/kvelden ser man også lysene utenfra og det er ganske vakkert i grunn! 
    Slik ser det ut på innsiden i alle fall:






    Ha en fin dag!

    2
  • 22.08.2014 // kl.15:22 // Interiør

  • Nå har vi ordnet nett i leiligheten (for en liten stund siden om jeg skal være ærlig..) og vi har begynt å komme litt på plass. 
    Vi har ennå ganske mange esker som ikke er pakket ut ennå, men jeg aner rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av alt.. Så nå manner jeg meg opp til å titte gjennom eskene for å kaste det aller meste. Som sagt, et skikkelig luksus problem.. 

    Uansett, dere nysgjerrigperer der ute er jo nysgjerrig på alt, spesielt hvordan det ser ut her.
    Nå er jeg ikke helt fornøyd med alt ennå, så starter med soverommet, som foreløbig er ganske så stusselig. Men jeg må understreke at jeg trives mye bedre her vi bor nå enn i huset vi bodde i. Stort er ikke alltid bra!

    Så ja, dette er da altså vårt soverom. Her bruker jeg og Dennis ligge lenge om morgenen å bare kose. Vi bruker også å hoppe litt her, herje så klart og le masse. For ikke å glemme hvor deilig det er å legge seg her med Dennis å bare slappe av når dagen føles lang.
    Bortsett fra badet, så er soverom mitt favoritt rom uansett hvor jeg er, stort sett. 




     

    Og slik ser Dennis sin seng ut når jeg ikke tar bilder til bloggen:




    Ha en fin dag!
    #soverom #babyrom #mammablogg #baby #interiør 

    3
  • 11.08.2014 // kl.18:07 // Hverdag

  • Hei alle søtinger!
    Det er så gøy å se at dere er her inne å titter selv om det er lengesiden jeg har blogget, det gir motivasjon til å fortsette bloggingen.
    Nå har vi bodd i den nye leiligheten i nesten to uker allerede og vi trives veldig godt. Nesten ferdig med å pakke ut, men problemet med å ha bodd i et helt hus er at man sitter med så mye ting at man aner ikke hvor man skal gjøre av alt. Luksus problemer det...
    Jeg har mange innlegg i hodet mitt klart til dere, flere innlegg som dere har etterlyst så bare gled dere! Dessverre har vi ikke internett her ennå, men satser på at det blir ordnet om ikke så altfor lenge.
    Men dere kan jo følge meg på instagram i mellomtiden, mayleens.

    I morgen reiser John André til Oslo for å gå på skole, så nå skal jeg legge vekk mobilen. Vi skal spise en bedre middag og kose oss.
    Ha en fin mandag!

    Pappa å Dennis "kjører" bil

    8
  • 30.07.2014 // kl.14:17 // Dennis René

  • Dennis spirer og gror i en racer fart for tiden. Det er gøy å følge utviklingen hans, samtidig som det stikker litt i mammahjertet fordi tiden går så fort.
    Tiden går så fort at jeg noen dager føler at den ikke strekker til, trenger liksom flere timer i døgnet. Har liksom ikke tid til noe som helst føler jeg. Derfor lurer jeg virkelig på hvordan andre mammabloggere får tid til å blogge hver dag?! Blogg, facebook og instagram er tre ting som i alle fall ofte havner i glemmeboken min, og det er jo egentlig en positiv ting vil jeg tørre å påstå.

    Selv om Dennis har knekt koden på å rulle rundt, hvordan man roper og hvordan han viser at han vil til en annen person *verdensstoltestemamma*, og selv om jeg koser meg aldri så mye med han, så er det ingen hemmelighet at jeg er sliten.
    Mega, super duper sliten faktisk. Så sliten at jeg føler for å sove når jeg står i kø på butikken. Eller er i familieselskap. Eller når jeg står nede på badet å skifter bleier. Eller når jeg er ute å triller tur. 
    Så sliten at hele kroppen min gjør vondt, langt inn i ryggmargen. Det hender noen ganger at jeg bare må stoppe opp for å ta en pust i bakken, gråte litt.

    Jeg ønsker meg mer enn 1 time sammenhengende søvn. Men mest av alt ønsker jeg meg en gutt som ikke plages. 
    Om bare noen få dager reiser jeg og Dennis til Hammerfest, der han skal utredes og mest sannsynlig finner de ut hva som plager han. Noen ganger føler jeg at jeg kommer til å bli gærn, sprø.. Fullstendig kokko! Men jeg vet også at det ikke er noe som er hannes feil, så det skal selvfølgelig ikke gå ut over han at jeg er sliten.
    Ikke bare er jeg sliten, men jeg er sint og lei meg for at jeg ikke blir hørt. At ingen har hørt på meg tidligere. Det er sårt å tenke på at den slitsomme spedbarns tiden kanskje ville vært helt annerledes om noen bare hadde hørt meg. 
    Føler at vi har mistet dyrebar tid med Dennis, der vi egentlig skulle kose oss. Ikke trøste, bære og bysse. Missforstå meg rett, jeg er mer enn klar over at det ER slitsomt å ha baby. Men det er ikke til å stikke under en stol at spedbarns tiden ville vært mye mindre slitsom om vi hadde fått hjelp når vi ba om det. 

    Likevel har vi en gutt som smiler fra øre til øre, han sjarmerer alle på sin vei og iver etter å utforske verden. 
    Jeg er sikker på at han er overbevist om at alt handler om han, at han er verdens midtpunkt. Men helt ærlig så ville jeg også trodd det om alle hadde svermet rundt meg til en hver tid!
    Det skal sies at jeg har akseptert at det er slitsomt, at han bare er baby en gang i livet, at det blir bedre. Og at den første tiden ble som den ble.
    Men det er helt lov å være sliten!





    #mamma #mammablogg #baby

    4
  • 22.07.2014 // kl.21:17 // Hverdag

  • Vi har nå flyttet fra huset vi bodde i.
    Jeg må si at det var litt trist å låse døren der for siste gang.. Det var jo der jeg tilbrakte mine siste timer som gravid, kjente på min første rie og vekket John André for å fortelle at nå måtte vi dra på sykehuset. Det var også den første bo plassen til Dennis. Å endelig komme hjem med babyen sin gir en ubeskrivelig følelse, de første timene hjemme som familie er noe jeg aldri blir å glemme.
    Det er i allefall derfor det er så stille her inne, jeg ble selvfølgelig syk midt i flyttingen så de siste dagene ble skikkelig stress. Det var også begrenset hvor mye jeg fikk gjort, Dennis krever min oppmerksomhet hele tiden. Heldigvis har vi vært så heldige at vi har fått masse hjelp fra mamma og min bestemor.
    For tiden bor vi hos mamma, mens vi venter på at neste leilighet skal bli klar. Skal si det er trangt her med tre voksne, en baby og tre hunder!
    Så gleder meg veldig til å flytte inn i den nye leiligheten.
    Dennis har taklet flyttingen litt så som så. Han har virket urolig i det siste og vi har slitt med å legge han for natten. Men jeg vil tro at det er noe som vil gå seg til når ting har roet seg litt.

    2
  • 12.07.2014 // kl.15:07 // Oppskrifter

  • På instagram var det en søt jente som ønsket seg oppskrifter på hjemmelaget babygrøt. Nå er ikke dette akkurat noe hokkus pokkus, så det er lett å lære seg utenat. Det går også super raskt å lage, så her i huset er det ingen unnskyldninger på å kjøpe ferdigmat til babyen!

    Til nå har jeg kun prøvd tre typer, hirsegrøt, spelt grøt og havregrøt. Hirsegrøt lager man av hirseflak, og disse kjøper man på helsekostbutikker. Det fant jeg ut etter å ha lett lenge etter det på vanlige butikker. Spelt grøt lager man av siktet spelt mel og havregrøten lager man av havre mel. 
    Hirsegrøt inneholder jern, det gjør også spelt grøten om du lar melet ligge i vann en time før du lager grøten. Da frigjøres jernet. 
    Denne oppskriften kan varieres i det uendelige, alt etter som behovet er for den lille. Her spiser ikke Dennis så mye grøt ennå, så jeg lager alltid veldig lite grøt og jeg lager den litt tynn.

    Du trenger: 
    ♥ Siktet spelt mel og havre mel eller hirseflak
    ♥ Vann, mm eller mme



    Slik gjør du det: 
    ♥ Ha 1 dl vann i en liten kasserolle (eller mm/mme)
    ♥ Visp 1 litt stor ts spelt mel og 1 ts med havre mel inn i vannet (Eller 1 ss spelt mel/havre mel/hirseflak)
    ♥ Kok i ca 2 min
    ♥ Jeg setter litt grøt i en skål å har i mm



    Men bare grøt er jo litt kjedelig, så jeg tilsetter alltid litt frukt. I denne grøten har jeg brukt hjemmelaget sviskemos. 



    Ferdig! Havre- og spelt grøt.


    Hirsegrøt med sviskemos.

    Nyt!


     #mammablogg #oppskrift #hjemmelagetbabymat

    Les mer i arkivet » Februar 2016 » August 2015 » Mai 2015
    hits